Ridning har blitt en veldig populær sport her hjemme og utviklingen var nesten eksplosjonsartet rundt årtusenskiftet. I dag har Norge ryttere som hevder seg helt i den internasjonale toppen i alle fall når det gjelder sprangridning. I dressur er det nok ikke like mange hevder seg internasjonalt, men også der har det vokst frem en bred og meget habil elite.

Sporten engasjerer et stort antall ungdommer og et særtrekk er at det spesielt er unge jenter som søker seg til den. Det kan sikkert spekuleres i hvorfor det er slik, men en forklaring kan være det at det inngår et omsorgsaspekt ved sporten – hesten skal jo stelles og koses med – som i større grad appellerer til jenter enn til gutter. Det lages sågar nettspill tilegnet hestejenter. Påfallende er det imidlertid at selv om det er fleste jenter blant utøverne så er de slett ikke i flertall lenger når man ser på de som utøver sporten på elitenivå. Da er guttene plutselig kommet i majoritet.

Ridning ble tidligere sett på som en snobbesport som bare de med god råd drev med. Slik er det ikke lenger. Nå har det blitt i veldig stor grad en breddesport tilgjengelig for folk flest. Ungdommer sparer penger og bruker dem på ridetimer og -utstyr. Likevel er det ikke til å komme bort fra at det koster ganske mye penger dersom man vil drive sporten til elitenivå. Derfor har da sponsingen funnet veien til ridesporten også. Ser man de store internasjonale konkurransene på TV vil man oppdage at det slett ikke er sjelden at hestene er døpt etter de som sponser ekvipasjen. Det kan dreie seg om et klesmerke, champagne og mye annet.

En lang rekke ridesentre har dukket opp nesten overalt i landet. Der kan først og fremst ungdommer lære seg omgang med dyr og en spennende og krevende sport som krever mye av sine utøvere. Hestene som benyttes på ridesentrene er ofte av varierende kvalitet, men det er nok også bra slik at man kan få trent seg på ulike utfordringer. At det er hester som stikker av fra stallen hører nok til sjeldenhetene, men innimellom skjer det bare og siden rideskolehester alltid er snille og balanserte dyr representerer de sjelden noen fare selv om de er løse. Det skulle i tilfelle være at de representerte en fare for seg selv i og med at de ikke er vant til å forholde seg til biltrafikk.

Ridelærerne er det sikkert også varierende kvalitet på, men sikkert er det i alle fall at det å lære seg å ri er noe man må gjøre «in real life» eller «away from keyboard». Det er veldig mye bra med e-læring men på dette området har denne måte å lære seg nye ferdigheter på liten betydning. Skjønt det er sikkert en del teori rundt dette med ridning også som kan formidles ad elektronisk vei.

I motsetning til andre hestesporter som trav og galopp så er det ikke særlig utbredt å spille på utfallet av rytterkonkurranser. Totalisatorvirksomheten hører de andre sportene til. Kappløp egner seg i det hele tatt bedre for spill enn en sport som sprangridning eller en bedømningssport som dressur. Nye aktører som vil gjøre hesteveddemål attraktivt for stadig flere dukker opp med jevne mellomrom. Likevel arrangerer sikkert de store spilleselskapene veddemål på nettet knyttet til utfallet av VM, OL og slike store konkurranser som tiltrekker seg et stort antall menneskers interesse.